Et nytt medielandskap har gitt endrede vilkår for offentlig debatt: for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og kunnskapsformidling. Men der noen ser en grenseløs ny offentlighet preget av hets og sjikane, ser andre et knugende meningsklima der det straffer seg å gå mot strømmen. Og der noen hyller de nye mediene for å slippe nye stemmer til, tviler andre på at en meningsfylt samtale er mulig i dagens algoritmestyrte sosiale medier. Hvordan kan virkeligheten oppfattes så forskjellig? I denne boken undersøker forfatterne om disse motpolene har gjenklang i den norske befolkningen, eller om polariseringen er overdrevet. De utforsker hvilke grenser folk trekker for hva man kan hevde og mene offentlig, om disse grensedragningene har endret seg i de senere årene, og hvordan alder, kjønn, utdanning og politisk ståsted henger sammen med ulike oppfatninger og erfaringer. Ikke minst undersøker de kunnskapens vilkår i en ny offentlighet: Hvordan vurderer folk flest den informasjonen de har tilgang til via ulike medier? Og hvilke hindringer møter produsenter av ny kunnskap, det vil si forskere i akademia, når de utforsker og formidler sine funn? Er det rom for et mangfold av perspektiver, eller bidrar konformitetspress, maktkamp og styringssystemer til at noen temaer blir underbelyst? Med utgangspunkt i analyser av unik empiri bidrar boken med innsikt – på tvers av posisjoner og motpoler – i ytringsfrihetens vilkår i en ny norsk offentlighet.